“I denne fasen har du begynt å kjempe mot ryktene og de synlige og usynlige motstanderne. Du prøver å vinne verdigheten tilbake, men respekt, tillit og verdighet blir tatt fra deg (en håpløs kamp, for du vet ikke enda at de har allerede bestemt seg, de er ikke interessert i å høre dine meninger og har lagt opp ruta fremover). I denne fasen kan det finne sted fysiske angrep, som igjen kan føre til et siste stadiet – “tilintetgjørelse”. Denne fasen fører ofte til et dramatisk vendepunkt, hvor offeret må gi opp, fordrives fra organisasjonen eller fra arbeidslivet, eller at offeret tar sitt eget liv.” Kilde ukjent.
«Når jeg kom på jobb i dag står inspektør Vollan nederst i trappen som om han har ventet på meg. Jeg hilser og stopper opp. Han kommer nærmere og med sin uvane stiller han seg helt inntil, som om han har tenkt å hviske noe i øret til meg. Jeg stivner. Innbitt og langsomt sier han at det må være helt klart at han kommer ikke til å svare meg skriftlig på mail. Jeg spør om han hadde sett mine siste mail angående klager. Det hadde han, og nei, jeg hadde ikke fått noen klager. Jeg måtte komme inn på kontoret hvis det var noe mer jeg skulle ha svar på. Nå sitter jeg med to nye spørsmål – at han ikke reagerte på mitt spørsmål og hvorfor kan han ikke gi meg svar på mail?»
fra dagboka – 19. mai
30. mai – Det blir streik – rektors notat:
«Sommerlyst blir tatt ut i streik. Saken blir liggende. Jeg fikk mail fra Rita 05.06 (dagen før streiken var over) Her etterlyser Rita videre håndtering av saken. Samt referat fra møte 29.05. «Rita har fått overlevert et lydopptak av en lengre samtale på kontoret hvor hun og andre blir omtalt svært negativt.»
Min kommentar: Rektor tenker altså at det er grei prosedyre å la en slik type sak bli liggende på vent. Det strider imot lovverket – alvorlige varslingssaker skal handteres omgående.
5. juni – Om jeg kan redigere opptaket?
Rektor ringer meg og sier at de skal ha et møte neste dag hvor nestleder i Udf, Rune Bakkejord og inspektører ønsker å lytte gjennom opptaket. Han sier at opptaket er for langt og de har liten tid. Han ber meg om å korte det ned og velge ut det jeg mener er viktigst. Jeg tenker ikke, sier bare ja … Det viktigste for meg nå er at innholdets grusomheter kommer for en dag. Det bekrefter at jeg snakker sant. Det oppfattes som en trussel når rektor sier at hvis jeg ikke gjør det han ber om, så vet han ikke når neste mulighet byr seg for det er så travelt …!
Jeg kjører tilbake til jobb og får utlevert originalopptaket av rektor. I mitt indre er det kaos og jeg aner ikke hvordan jeg skal gjøre «bestillingen», og det er ikke tid til å søke råd og involvere andre. Overføring til PC er greit, men å korte/klippe ned har jeg ikke gjort før. Gode råd blir dyre, og jeg drar innom en elektrisk forretning og kjøper en opptaker. Deretter stiller jeg meg på en parkeringsplass og setter på opptaket. Jeg forbanner rektor som tvinger meg til å høre gjennom alt, mens de ikke tar seg tid!!
Det er noen spor som brenner seg fast – som når jeg får bekreftet at det er kollegaer på mitt kontor som står bak sabotering av undervisning. Det ble fjernet notater jeg skulle bruke til eksamensforberedelse for en hel klasse og det ble i tillegg ikke utdelt oppgaver/eksamensforberedende materiell til elevene. Jeg ante ikke at det stod så dårlig til på mitt kontor. Jeg husker godt morgenen på eksamensdagen. Jeg gikk for å hente meg kaffe og tilbake på kontoret var alle papirene borte fra kotorpulten. Jeg lette skolen rundt, spurte alle jeg så om de hadde sett papirene. Heller ikke «Mari» på kontoret te noe, hun som nå fyller kupeen med latter. Jeg var skråsikker på at jeg hadde lagt papirene på arbeidspulten min, men allikevel begynte jeg å tvile på meg selv.. En fryktelig følelse.. «Mari» så panikken og fortvilelsen min og lydopptaket levner ingen tvil om at det var meg de skulle ramme, men i sin tankeløshet glemte de at det gikk verst utover elevene. De rammer de samme elevene som de selv har ansvaret for og forhindrer at de får en best mulig forutsetning før eksamen! Som ikke dette er nok får jeg også bekreftet at inspektør Vollan tar opp personlige ting vedrørende meg med kollegaer på kontor 5116. Leder går altså foran og «legaliserer den type framferd»… Fra den dag sov jeg ikke lenger en natt sammenhengende. Stemmene, hånlatteren.. det var som om de stod rundt meg. Det har festet seg på innsiden og spilles av til alle døgnets tider.. Et levende mareritt.
Rektor Barman-Jenssen starter en uredelig prosess for å skjule fakta og starter med omskrivinger
Arbeidsgiver v/rektor sine kommentarer til saken. Notat/versjon nr. 1: Fra et notat datert 29.05.2012:
«29.05.12: Rita har fått overlevert et lydopptak av en lengre samtale på kontoret hvor hun og andre blir omtalt svært negativt.»
Notat/versjon nr. 2: Notat av rektor datert 29.05.2012, kl.13:00:
«Utgangspunkt: Rita Esperø Hansen ba om et møte med meg og inspektør Leif Vollan. Møtet ble avhold tirsdag 29.05. kl. 13.00 på rektor kontor. Tilstede: Rita Esperø Hansen, Leif Vollan og Rolf Øistein Barman-Jenssen
Rita fortalte at hun i lengre tid har følt seg baksnakket av sine kolleger på kontor 5116. Hun har fått henvendelser fra andre kollegaer som bekrefter dette. Det har blant annet vært sagt at Rita ikke gjør jobben sin og at hun ikke bryr seg om elevene. Rita har også fått overlevert et lydopptak av en lengre samtale på kontoret hvor hun og andre blir omtalt svært negativt. Rita har vært i kontakt med hovedtillitsvalgt i utdanningsforbundet: Odd Røsvik. Rita har det svært vanskelig. Sover dårlig og tenker på dette hele tiden. Leif og Rita hadde et kort møte senere på dagen hvor det ble diskutert om dette gjaldt hele kontoret eller om det var enkeltpersoner som stod bak.»
Min kommentar: I dette andre notatet utelater rektor å ta med at han har lyttet til originalopptak og selv konstatert at «hun og andre blir omtalt svært negativt.». Nå virker det som om det skal fremstå som om det er bare noe “jeg” har sagt.
Notat/versjon nr. 3: 5.5.2012 noterer rektor:
«Rita Esperø Hansen tok 29.05. kl. 13.00 kontakt med Inspektør Leif Vollan og meg og fortalte at hun hadde fått overlevert et lydopptak av samtaler fra kontor 5116, som hun til daglig deler med fire kollegaer. Hun fortalte at båndet inneholdt negativ omtale av henne. [..] Jeg tok samme dag kontakt med arbeidsmiljøtjenesten i Tromsø kommune og samt juridisk rådgiver ved personalenheten. Opptaket var gjort uten samtykke og det var dermed både i juridisk og menneskelig forstand vanskelig å vite hvordan dette skulle håndteres. Jeg ba Esperø Hansen snarest ta kontakt med vedkommende som hadde overlevert lydopptaker og be vedkommende ta kontakt med meg. Jeg tenkte at vedkommende kunne komme i en vanskelig situasjon og at vedkommende ville ha behov for ivaretakelse fra skolens side. Esperø Hansen bekreftet at hun ville gjøre det.»
Min kommentar: Av ukjent grunn har rektor følt det nødvendig å omskrive notatet enda en gang og før det ble levert til Arbeidstilsynet! Nå med endringer av flere fakta og tilføyinger av uriktige momenter. Kan det være at leder har blitt pålagt til å påføre disse for å slik «ha ryggen fri»? Kanskje ikke utenkelig når en leser notat(er).. Det er også påført feil dato og preges av å være skrevet i ettertid. (Denne versjonen fikk jeg først tilgang til etter at Arbeidstilsynet blir koblet inn i saken et halvt år senere.) Her også endrer rektor fakta fra tidligere notat (og uttalt), fra å være han som lytter gjennom opptaket og selv konstaterer at det snakkes negativt om meg og andre kollegaer til «Rita har fått overlevert et lydopptak av en lengre samtale på kontoret hvor hun og andre blir omtalt svært negativt.» og «hun fortalte at båndet inneholdt negativ omtale av henne.»
Jeg visste ikke hvor opptak var gjort og kunne følgelig ikke si noe om det slik Barman-Jenssen påstår. Rektor skriver også usant når han ba meg om å ta kontakt med den som hadde levert opptak. Jeg visste ikke visste hvem som stod bak. Til tross for flere tilbakemeldinger fra meg ble aldri denne falske påstanden korrigert. Ledelse var veldig «på meg» i forsøk til å presse meg til å komme med navn på hvem som kunne stå bak. Selv om jeg hadde en anelse var det selvfølgelig ikke aktuelt å kaste mistanker på noen som kanskje var uskyldig. Dette hadde ledelse vanskelig for å forstå, det var viktigere å få en syndebukk – skyldig eller ikke!
6. juni noterer rektor:
«06.06. informerer jeg Rita om at jeg har vært i kontakt med Gørild Høyer, jurist/Arbeidsmiljøtjenesten. Vi har spesielt snakket om opptaket og kommet fram til at det er underordnet den situasjonen Rita nå er i. Hovedfokus er hvordan vi kan rydde opp i baksnakking og den dårlige kommunikasjonen på kontor 5116.» «Jeg ber Rita om å få overlevert opptaket og vi avtaler at Leif Vollan, Rune Bakkejord og jeg neste dag skal høre gjennom opptaket. Jeg ber samtidig om at Rita informerer den som har satt i gang opptaket må ta kontakt med meg snarest.» (Min utheving.)
Min kommentar: Et halvt år senere, når Arbeidstilsynet blir koblet på saken dukker det opp flere notater gjort av rektor hvor mye av innholdet er nytt for meg. Han har utelatt svært sentrale detaljer, som at han erkjente allerede samme dag som han fikk originalopptak at han hadde hørt gjennom det og at det var ille det som kom fram (han pekte på flere konkrete ting som lå langt fram i opptak), at han ba meg om å redigere ned opptaket til korte sekvenser og til sist leverer det til meg den 6.6. og at han får alt tilbake dagen etter. Rektor blir etter hvert god på å omskrive fakta til fordel for seg selv og i min disfavør!
Flere notat gjort av rektor som omhandler lydopptak, men med ulikt innhold..
«29.05.12: Rita har fått overlevert et lydopptak av en lengre samtale på kontoret hvor hun og andre blir omtalt svært negativt.»
«Notat. 07.06.2012 Til stede: Rektor Rolf Øistein Barman-Jenssen, inspektør Leif Vollan og Rune Bakkejord fra utdanningsforbundet. Skolen er blitt gjort kjent med at det har vært gjort et opptak på et av lærerkontorene. Det er opplyst at en ansatt omtales negativt på dette opptaket. Skolen har fått overlevert et redigert opptak. Vi hører gjennom opptaket som er redigert ned. Opptaket har dårlig lydkvalitet. Første del er klar og tydelig og her høres en samtale mellom flere som snakker om at det er vanskelig å samarbeide med Rita. Rita blir omtalt negativt. Opptaket ble stoppet etter kort tid.»
Min kommentar: Rektor nevner ikke at han har lyttet til originalopptaket, men refererer bare fra redigert opptak. Han noterer heller ikke at det er han selv som har bedt meg redigere ned.
30. mai – Et kort fra en vennlig kollega
«Kjære deg Jeg vil så veldig mye få takke deg for at du - midt i en veldig vanskelig prosess for deg selv - har hjulpet meg, støttet meg, tatt vare på meg! Det står stor respekt av det du står for, og det gode du har gjort! Tusen takk, og mange klemmer fra […]»
7. juni – Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør!
«Anny», en erfaren pedagog som selv har kjent problemet på kroppen, kommer til meg og sier at hun våger ikke å ta opp kampen mot det hun kaller et usunt miljø. Hun frykter eventuelle konsekvenser hvis hun fortsetter å støtte meg. «Jeg vet det er et ynkelig valg». Jeg aner hennes frykt for å bli neste offer for ekskludering fra fellesskapet.. for å bli straffet av ledelse. Derfor velger også hun «å hoppe over der gjerdet er lavest». I realiteten gir de mobberne sin stemme og samtidig en stille aksept til en ledelse som uten motstand vil fortsette i samme spor. Etter hvert som ledelse har avslørt meg som varsler og hatt flere fellesmøter hvor saker har blitt tatt opp «feiger» de ut. De forteller om kolleger og tidligere tillitsvalgt som advarer dem mot å støtte meg. «Du må tenke på skolens navn og rykte.» Og så er det de som kommer snikende inn på kontoret og hviskende ber om forståelse for at de ikke kan stå imot presset. «Jeg skal arbeide her enda i noen år, og må tenke på meg selv». Eller som «Maylis» så treffende sa at det er blitt sagt ifra mange ganger, men ingen ting har skjedd bortsett fra at de som har sagt fra har forsvunnet. De ber meg om forståelse for at de ikke tør å ta opp kampen mot trakassering av deres kollega, samtidig som de utrykker hvor mye de verdsetter meg som menneske og fagperson! De synes ting blir for vanskelig.. Når jeg ber dem formidle til ledelse det de observerer, vil de ikke – de må beskytte seg selv og vil ikke blandes inn i noe..
fra dagboka
7. juni – En fremmed på kontoret..
«Etter endt undervisning satt jeg på kontoret for å få ferdig planlegging for neste dag. Jeg følte meg elendig. Etter en søvnløs natt gikk det på stumpene løs. Samtidig håpet jeg at noe måtte skje. At marerittet skulle ta slutt! Men det skulle bli verre.. For mens jeg satt på kontoret kom det inn en mann. Jeg kjente han ikke, men det gjorde andre på kontoret for det ble høy gjenkjennelsesfaktor og mye fliring. Jeg takler støy dårlig og pakker sammen for et roligere sted. Da snur den fremmede seg mot meg og sier: «Det e vel du som e ho Rita?» Han presentere seg som Rune Bakkejord fra Utdanningsforbundet. «Æ hørte at du ville snakke med mæ, men kanskje vi finn et anna rom.» Flott start!.. Jeg hadde knapt rukket å sette meg ned på dette vårt første møte, før Bakkejord sa: «Jeg har to ting du skal ha klart for deg. Det ene er at jeg også er til stede for alle de andre på kontoret ditt, og ikke bare deg. Det andre er at jeg har allerede snakket med dem og det er utelukket å stemple dette som mobbesak. Ja, det er ingen dramatikk i det, men en vanlig handlingsmåte. Det er slik vi jobber.» Det virket ikke riktig at samtidig som han ivaretok meg og mine interesser skulle han også ivareta de som trakasserte meg. Hvordan ville det være mulig å gjøre en god jobb med det som utgangspunkt. Dette sa jeg til han, og spurte om det ikke var mer naturlig at andre gikk inn der? Han lo høyt og sa: «Hvis du har problemer med det, så drar jeg bare herfra med en gang. Jeg har andre ting jeg kan bedrive tiden med.» Jeg var i en situasjon hvor jeg var fullstendig avhengig av hjelp, så til tross for det jeg tolket som misbruk av makt måtte jeg fortsette å tåle. Fornuften sa meg at dette var ikke bra. Det kunne umulig handle om det beste for meg, men samtidig var jeg segneferdig. Jeg bestemte meg for å gi ham og forbundet en sjanse. Jeg beroliget meg selv med at når han fikk satt seg inn i saken, ville han nok skifte mening. «Selvfølgelig, du vet nok best hvordan dere må jobbe for å komme til bunns i dette». Han smilte: «Ja, hva er det du har problemer med?»
Jeg opplever at ledelsen ikke tar meg alvorlig og er mest opptatt av å skjule problemer! «Jeg har sendt e-post til rektor og inspektør og orienterer om nye hendelser og etterspør handtering. Rektor kaller meg til kontoret. Han virker oppgitt og irritert og ber meg ikke å sitte ned. Han sier at de vet ikke hva de skal gjøre og at de må vente til alt er avklart med lydopptaket. Jeg sier at ledelsens fokus virker rettet mot opptak, men bør være underordnet den situasjonen jeg befinner meg i. Rektor spør med altfor for høy stemme hva jeg ønsker? Han spør meg om hvordan det skal gjøres!? Jeg sier at det ikke er innkalt til meklingsmøte i noen av forholdene og spør om ikke det er vanlig i slike saker? Rektor sier at det er for mye styr akkurat nå, han må vente på rett tidspunkt.»
Samme ettermiddag sender rektor innkalling til meklingsmøte, men gjør like etter helomvending og i samråd med Mortensen omgjøres meklingsmøter til et fellesmøte som skal være tidlig neste dag. Årsaken er, som rektor skriver: «To av de ansatte fra kontor 5116 stiller spørsmål ved dette og kjenner seg ikke igjen i at de skal ha en konflikt med Esperø Hansen. De ønsker ikke å møte til arbeidsmekling, og da blir det feil.» Rektor hensyntar ikke at jeg har definert dette som varsling og ikke konflikt. De to – lederen og representant fra arbeidsmiljøtjenesten, har tilsynelatende ikke betenkeligheter med å kjøre fellesmøte. Hvorfor vil de andre på kontoret ikke møte meg for samtale når de sier at de, ikke har noe uoppgjort? At de nekter for mobbing og trakassering er ikke overraskende. Det er vel ikke så mange mobbere som legger seg flate når de blir konfrontert.. men å nekte å møte til samtale styrker vel ikke deres sak? Og hva med rektor som lar andre styre og unnlater å følge regelverk fordi at noen ikke er komfortabel med møteform? En følelsesstyrt og feig handtering som gjør at jeg blir liggende å vri meg natten gjennom.
Fra dagboka
8. juni – Arbeidsmiljøtjenesten foreslår arbeidsmekling!! Rektors notat:
«Jeg tar kontakt med Beate Mortensen i Arbeidsmiljøtjenesten. Forklarer situasjonen og vi enes om at det i denne saken kan benyttes arbeidsmekling. Jeg beslutter i samråd med arbeidsmiljøtjenesten å innkalle alle fra kontor 5116 til arbeidsmekling. Inspektør Vollan og jeg informerer kort om hva saken gjelder og sender ut innkallinger til arbeidsmekling. To av de ansatte fra kontor 5116 stiller spørsmål ved dette og kjenner seg ikke igjen i at de skal ha en konflikt med Esperø Hansen. De ønsker ikke å møte til arbeidsmekling.»
«Arbeidsmekling er frivillig og jeg beslutter derfor heller å innkalle hele kontoret til et fellesmøte hvor vi kan snakke gjennom arbeidsforholdene på kontoret. Møtet finner sted 13.06.13.»
Mobberne nekter å møte og får bestemme møteform! Rektors notat
«12.06 Rektor blir kontaktet av […] og […] som stiller seg spørrende til innkallelsen. De oppfatter ikke at de har noen konflikt og forstår ikke hvorfor de er innkalt til arbeidsmekling. Rektor tar kontakt med Beate Mortensen og ber om råd. Vi kommer fram til at dersom ikke begge parter opplever seg som del av en konflikt blir arbeidsmekling feil. Vi bestemmer oss derfor for å innkalle til et fellesmøte for hele kontoret. Her vil vi legge fram saken og få større klarhet i hvordan vi beste kan jobbe videre.»
Mine kommentarer til rektors skriv: Her er verdt å merke seg at rektor bekrefter her at kollega på kontoret mente at de ikke hadde noen konflikt med meg. Ved å innkalle til arbeidsmekling og verre – fellesmøte, tar rektor i samarbeid med Beate Mortensen i AMT en beslutning som strider mot regelverket og hvordan en skal handtere varslingssaker.
12. juni – Det drives hektisk «lobbyaktivitet» i timene før møte!
Det er ikke bare plasstillitsvalgt som benytter flere høver til å trakassere meg. Ettermiddagen før møte blir det brått hektisk aktivitet inne på kontoret. Tidligere tillitsvalgt, «Ulla», kommer i døren og henter ut en og en. Alle foruten meg. Tenkte hun (eller noen av de andre) på hvordan det var å måtte overvære kanossagangen forbi meg, med sine steinansikt og bortvendte blikk og med stemmer som begynte å snakke før døra var igjen. Interessant var det at lydopptak ble nevnt siden ingen visste om det …»
På kvelden ringer rektor meg og spør igjen om jeg er helt sikker på at jeg ikke vet hvem som står bak opptaket?? Han virker desperat. Hvor mange ganger synes rektor det er greit å stille et slikt spørsmål. Jeg opplever det unødvendig og lite hensynsfullt, all den tid jeg har svart nei på det samme spørsmålet. Det er ikke slik at ved å spørre mange nok ganger, så vet jeg det plutselig!
Fra dagboka
«Den tillitsvalgte for de fagorganiserte er en viktig samarbeidspartner i sykefraværsarbeidet. I noen virksomheter er tillitsvalgte med på det aller meste som skjer på dette området. Som verneombudet har også tillitsvalgte roller på både system- og individnivå. Dermed kan han eller hun bidra med mer prinsipielle innspill også i enkeltsaker.»
Idébanken.org – for et arbeidsliv som inkluderer 2016
En blir bare helt matt av å lese her inne..
Men du skriver troverdig og dette er ikke noe hastverksarbeid. Helt utrulig hva du klarer!! Jeg er ikke i tvil om at slik var det og slik er det fortsatt for noen rundt om på arbeidsplasser. Jeg tror bloggen kan være til trøst for mange og kanskje bidra til at noen innser at trakassering skal ikke aksepteres på arbeidsplassen og tar tak i egen situasjon, selv om det er lettere sagt enn gjort!! Det krever mye av viljestyrke og mot.
Takk!
Ja, det er helt utrolig hva rektor holder på med. Særlig hans krumspring vedrørende lydopptaket. Det er jo tragisk.
Finnes det noen sak om varsling, mobbing eller trakassering i Tromsø kommune hvor Fagforbundet eller Utdanningsforbundet har stått opp for mobbeofferet? Hvem beskytter oss mot forbundene? Når man kontakter eller møter forbundet i en sånn sak, er man i en ekstrem sårbær situasjon og det er få som klarer å forstår hvor ødeleggende er at de som SKAL og MÅ stå for arbeidsgiverne tar kniven å setter den dyp i ryggen på mobbeofferet.
Kommer på en del eksempler hvor hovedtillitsvalgtet i Fagforbundet allierte seg med arbeidsgiver og var med på å mobbe og trakassere meg videre. Ho aksepterte de mange trussel jeg fikk fra enhetslederen og faglederen og mente at jeg skulle også akseptere de: “det finnes jo mange vikarjobb der ute!” sa h.t. til meg. Jeg kan fortelle om en “spesiel” samtale hvor hovedtillitsvalgt viser seg mer enn sint og jeg får kjeft. Dette fordi jeg hadde turt å komme på et tidligere møte med arbeidsgiver med tillitspersoner (hadde bl.a med lege). Dette likte ho lite. Fikk tydelig beskjed: “det er dine tillitspersoner eller Fagforbundet som tar saken!”
En tidligere kollega mente en gang at det var så utrolig dårlig gjort at jeg ikke betalte kontingent videre til Fagforbundet… «hadde du vist», tenkte jeg! Nei, 1 mai er ikke lenge en dag å feire for meg.
Det overrasket ikke meg, siden jeg selv har opplevd så mye, men jeg leser og leser om en allmektig gjeng som vi må beskyttet oss mot. De kan mobbe, de kan trakassere, de er urørlige. Ingen overvinner dem. Og en del av dem, skal være rollemodeler til våre barn!
Og så undrer jeg virkelig på uansett hvordan det endte rettssaken, hva tenker Kari Henriksen? Lurer på hva ho tenker om en voksen mann eller kvinne, som på en skole, klarer å drite i en pose, bære den til kontoret og sette den på pulten til en kollega. Hva tenker ho? Regner med at det kom fram i rettsaken hvem som kunne ha gjort dette. Synes ikke Kari Henriksen at den personen som gjorde det virkelig trenger helsehjelp og må ikke være i nærheten av barn? En av de viktigste ting jeg lærte på fagskolen er: «aldri glem at du er rollemodell for barna». Men i dette tilfellet, synes jeg at det er ekstremt urovekkende at denne personen fortsatt kan ha en jobb på noen som helst skole. Det som ble gjort viser kriminelle og ikke minst sosiopat trekk. Undrer på om denne personen ble stemplet slik jeg ble. Jeg ble stemplet på min arbeidsplass som psykisk syk (skrevet at faglederen i min perm) etter at jeg varslet.
Etter å ha lest alle disse innlegg, lurer jeg også på hvorfor Silje Løvstad Thjømøe, journalist i Nordlys avisen, valgte bort å skrive om galskapen rundt de grusomme handlinger fra Beate Mortensen eller den skremmende behandling fra Rune Bakkejord? Er det noe håp om AMT utfører sin jobb på denne måte? Var det ikke noe interessant her som journalisten kunne ha tenkt å skrive om? Hva med å skrive om den avføringsposen levert i pulten? Synes ho ikke det var grusomt nok? Var ikke «Ulla» det perfekte eksempel på mobbing? Hvorfor skrev ho ikke om det?
Jeg synes at det som journalisten skrev ble «tomt» og med veldig liten vekt og får meg til å undre på hvor ho egentlig står når ho ikke vil skrive om den grusomme realiteten.
Interessant spørsmål vedrørende UDF, men dessverre så viser det seg gjennom utallige varslersaker at handteringen er veldig lik den jeg fikk. Jeg vil etter hvert vise en side av organisasjonen lokalt som en ikke trodde var mulig. Det innbefatter nettopp det du har opplevd og hvor jeg ble nektet å ta med tillitsperson til møte!
Vedrørende avføring ble det mer enn avslørt hvem som høyst sannsynlig står bak, og jeg er enig i at en slik handling forteller noe om hvordan det står til “hjemme hos et menneske”…
At journalisten fra Nordlys lot to av mobberne snakke fritt i avisa uten at hun ga meg muligheten til kontradiksjon var oppsiktsvekkende og svært dårlig journalistikk! At journalist ble tilbydd dokumentasjon som bekreftet at disse to og rektor snakket usant til avisa, takket hun nei til! En kan jo grunne på hvorfor.. Faktum er at journalist var ikke til stede i retten de to dagene mine vitner snakket, men hun stilte opp under motparts (mobbernes) forklaringer. Dette til tross for at vi hadde en klar avtale i forkant, hvor jeg måtte love og ikke la andre medier følge saken hvis de fikk “eneretten”)!!!