Month: March 2021

Men først ble jeg på vårparten invitert med på personaltur til Riga. Jeg hadde permisjon det året, men kolleger hadde gjort henvendelser til inspektør og spurt om ikke jeg også kunne bli invitert. Det satte jeg stor pris på da det bidro til å gjøre overgangen til jobb igjen litt lettere.  Jeg holdt i lag med flere av kollegaene fra mitt gamle trinn og det ble tid til noen trivelige utflukter. Dessverre så ble turen også preget av de som (tradisjonen tro) ser på slike turer som en anledning til å feste, og som drikker mer enn de tåler. Det er heller ingen hemmelighet at turen bidro til forlystelse for noen mannlige kolleger med prostituerte på hotellrommet. Om hendelsen gikk under radaren til ledelsen vet jeg ikke. Heller ikke om hva den relativt nygifte som ventet hjemme fikk vite …, men det skapte en del sinne blant oss som visste. Å være «nattens konge» for så å gå rett i dagens møte var heller ikke like vellykket for alle. Under arbeid med «ny skole» følte «Lasse» for å fremføre i plenum noen seksualiserte og grove vitser. Det ble en særdeles pinlig og høyst upassende seanse. At vår nye rektor ikke foretok seg noe skuffet meg. Han var i en helt annen ledelseskategori enn vår tidligere rektor som jeg ikke tror hadde latt dette passere i stillhet.

Kommentar: Jeg hadde i utgangspunktet ikke tatt med disse hendelsene, for det er verken ulovlig å drikke alkohol eller kjøpe seksuelle tjenester i Riga, men det endrer ikke på moralen hos disse mennene. Derfor tenker jeg nå i ettertid at nettopp slike hendelser er viktig for å gi et enda bedre bilde av hvordan enkeltpersoner skapte et ubehag rundt seg. Jeg vil også nevne at jeg forholdt meg rolig og sa ikke fra om noe, var vel fortsatt «skadeskutt» etter forrige skoleår.. Ut fra reaksjoner antar jeg at det var andre som sa fra.    

«Første dag på jobb er over og jeg er vantro og sjokkert. Årets timeplan var et kraftig spark i magen. Ingen hensyn som ble lovet er innfridd! Tvert om er jeg plassert med en av dem jeg har bedt om å ikke være på team med og jeg blir satt under ledelse av Vollan. Rektor holdt ikke en gang det han selv foreslo! Å ta det opp med ledelse ble pinefullt og jeg ble møtt som jeg fryktet. De kunne ikke gjøre noe. Og som inspektør sier: «Du må ikke gå rundt å ta problemer på forskudd, det er jo så lenge siden.» Jeg bestemmer meg for at dette skal jeg klare. Kanskje er det bare jeg som er paranoid og kan hende tar problemer på forskudd …»

fra dagboka

Jeg søker hjelp

Situasjon på jobb er så krevende at det utløser behov for ukentlig samtale hos psykolog. Paradoksalt nok skal disse to timene det er søkt fri bli særdeles vanskelig for inspektør å handtere. Dette til tross for at inspektør fikk vite om mitt behov et halvt år tidligere. Da var det ikke noe problem:

14. mars 2011 08:30

«Hei Rita

Infoen er mottatt. Regner med at det skal gå greit å tilpasse timeplanen. Vil det være greit å ta to norskklasser? Vh Leif Vollan»

Til tross for at alt er klarert med inspektør allerede ved påsketider og selv om han har skriftlig bekreftet at “det går greit” i forhold til flytting av timer/mitt behov for fri hver tirsdag mellom 11:15 – 12:15, viser det seg ved skolestart at ikke noe er ordnet! Vollan skriver også i mail at han selv har godt kjennskap til slike timer og viser forståelse. Han spør sågar om jeg ønsker flere timer fri etter behandling.. Jeg kontakter straks rektor som sier at hvis Vollan hadde visst dette tidligere, så kunne det vært endret! Dette forvirrer meg og jeg spør om det ikke var tidlig nok å gi beskjed i april, da jeg selv fikk vite det? Rektor svarer bare; ja. Senere på dagen videresender jeg mail fra min terapeut som bekrefter at jeg går til samtaler og at det til tross for mine ønsker ikke har vært mulig for henne å endre tidspunkt. (8.1.)

8. august 2011 14:08

«Hei Rita

har ikke greid å gjøre noe med tidligtimene. Vil du kunne ha timer tirsdager fra kl 13.00 eller er du «utladet» etter behandlinga? -Har nær kjennskap til slike timer. Vennlig hilsen Leif Vollan»

Min far dør

28. august får jeg beskjed om at min far får palliativ behandling og jeg må reise snarest mulig til Oslo. Å tilrettelegge for vikar er viktig for meg, og selv om jeg har tankene et helt annet sted bruker jeg hele kvelden på jobb. Det er dessverre blitt slik at på grunn av situasjon jeg står i og selv om det er uberettiget kritikk så står jeg ekstra på for at alt skal være perfekt, ingen skal få ta meg på noe! Jeg blir sittende utover natten og glemmer alarmen som utløses. Heldigvis avverger jeg en bot fra vaktselskapet. Alt av undervisningsopplegg blir lagt i en egen perm som jeg alltid har på plassen min med navn og bilder av alle elever, og med plass for vikar å skrive/gi tilbakemeldinger. Inspektør sender mail om at det er ordnet vikar til de fleste timene. Jeg svarer at det er fint og betryggende. Som flere ganger tidligere blir jeg skuffet når jeg er tilbake og ser at vikarperm knapt er rørt og det finnes ikke tilbakemeldinger.

I kommende uker lever jeg på autopilot. Det er ikke tid og rom for å sørge. Alle krefter handler om å gjøre mine forpliktelser og jeg kan ikke tillate meg å legge meg ned. Ingenting blir «sluset ut», redselen for at jeg ikke vil klare å stenge igjen er overhengende. Når jeg leser eller hører om mennesker som blir innlagt for ulike lidelser misunner jeg dem. Jeg lengtet intenst etter å slippe alt, men allikevel fortsetter jeg som før og alt blir bare skjøvet ned i kroppen et sted. Men kroppen er kanskje den klokeste, den lar meg ikke glemme noe, så en dag smalt det. Kroppens budskap var klinkende klart – slutt med lagringen, ellers så gjør jeg ende på deg!

Utover høsten og vinteren blir mitt nye kontor et kaldere sted..

«Jeg merket det tidlig. Ukulturen. Baktalingen og en fremtredende selvhevdelse. Jeg balanserer mellom to følelsesmessige nivåer. En del av meg ser på det som utspiller seg med en distansert nysgjerrighet. På den annen side river og sliter fortvilelsen i meg. Allerede første uka ble jeg godt oppdatert av pratedamen, «Aina», om min forgjenger «Tarje», som ifølge dem var sparket fra jobben. Hvor elendig han var og at der var et Guds under at han var kommet seg gjennom studiet og fått seg en lærerjobb osv. I løpet av kort tid har «Aina» snakket seg gjennom flere på mitt nye trinn og jeg er nå rikelig «oppdatert». Talens makt kan være overbevisende, og om jeg ikke sluker alt rått er jeg mottakelig for ryktemakeriet. Jeg er i ferd med å danne meg et negativt bilde av mennesker jeg knapt har møtt. Det skumle med ryktespredning er at det er lett å ta det til seg og noe tror jeg virkelig på. Men jeg er lei denne kosen med misnøyen. Lei av noens behov for å trykke andre ned, lei av klaging over hvor «ubrukelig» andre er. For et par uker siden avbrøt jeg dem midt i en samtale om «Per» og spurte om det var en bedre ide å ta opp denne irritasjon med rette vedkommende. Da ville det være større mulighet for å nå fram og kanskje bidra til noe positivt. Blikkene som ble kastet dem imellom og tausheten som fylte rommet fortalte meg at dette ikke var til bestått. Det betydde et skifte i atmosfæren, det har blitt kaldere og tausere. Jeg sitter der i fellesskapet, men blir behandlet som om jeg ikke er der. «Kvinner er kvinner verst» er et ordtak og trakasserer gjerne i form av sitt kroppsspråk. Himling med øynene, høylytte sukk – non verbale og utstuderte måter som de vet sårer, er en del av hverdagen.

«Aina» og «Per» unnlater å informere meg om vesentlige arbeidsoppgaver og holder tilbake viktig informasjon som gjør arbeidsdagen vanskelig for meg. Som for eksempel at de plutselig endrer timeplan og tar klassen ut på tur. Jeg får ikke vite noe før jeg skal ha time med klassen og etter at alle er dratt på tur. Når elever spurte hvorfor ikke jeg kom måtte jeg lyve. Jeg føler at jeg straffes fordi jeg arbeider i halv stilling. Bemerkninger som at «50 % stilling er ikke å jobbe», «du er jo bare innom her …». Er det misunnelse så skulle de ha visst hvor misunnelsesverdig det er å arbeide i halv stilling fordi man ikke har det greit på jobb. Jeg prøver og overse det jeg hører, men nå har baktalingen tatt en ny vending. «Marja» fortalte meg at det går rykter om at jeg har fått mange klager, både fra elever og foreldre!!?? Jeg ble sittende igjen som et eneste stort spørsmålstegn og kjenner på et sinne.

fra dagboka

_{«Det er trakassering når en eller flere personer gjentatte ganger over tid blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere personer. Dette kan for eksempel være uønsket seksuell oppmerksomhet, plaging, utfrysing, fratakelse av arbeidsoppgaver, eller sårende fleiping og erting. Videre bør det være en ubalanse i styrkeforholdet, slik at den som blir trakassert må ha vanskelig for å forsvare seg.»}

Arbeidstilsynet

I boka Hverdagens skjulte ondskap, skriver Marie-France Hirigoyer: «Når trakasseringen begynner er det som en maskin som setter seg i bevegelse og som kan velte alt. Det er samvittighetsløst og nådeløst. Miljøet rundt en foretrekker å holde avstand enten av feighet, egoisme eller redsel. Når denne typen asymmetrisk og destruktiv interaksjon er på plass, vil den bare øke i omfang, dersom ikke en person utenfra kommer og setter en stopper for det.» (Hirigoyer, 2002). Og slik jobber også «maskinen» på kontoret – bølgen av indirekte og direkte handlinger i form av utfrysing, sosial isolering, tilbakehold av informasjon ble en del av min arbeidshverdag. I løpet av kort tid går det opp for meg at jeg faktisk blir trakassert på min egen arbeidsplass. Av mine kolleger! Det sitter langt inne å erkjenne det. Hvor ble det av det gode og inkluderende fellesskapet jeg hadde de første årene? Den åpne og frimodige dialogen vi hadde på mitt gamle trinn? Den positive tilbakemeldingen, det som også fikk meg til å gjøre det lille ekstra, ikke bare for elever, men også for kolleger. Min nærmeste leder jeg hadde de årene var flink med å rose. Positive tilbakemeldinger var en nødvendighet. Men etter hvert som jeg lærte henne bedre å kjenne skjønte jeg at hun brukte ros som et verktøy i å få viljen sin. Det er vanskelig å si nei til spørsmål som begynner med: «Du som er så flink..» eller «..jeg stoler på deg, derfor spør jeg..» Jeg er perfeksjonist, et halvgodt arbeid er aldri godt nok for meg. Denne min ærgjerrighet kostet meg mange ekstra timer. Skuespiller Sofie Gråbøl forteller til A-magasinet (28. april 2017): «ved å begynne på den lokale kommuneskolen, var det som å bli drept fra dag én.» Videre sier hun at det var som å bli kastet ut i jungelen uten å ha lært språket, uten redskapene. Store deler av barndommen brukte Gråbøl til å avkode, noe hun ble dyktig til. Så god at hun ble skuespiller. Jeg kjenner meg mye igjen i Gråbøl. Å bli kastet inn i noe uten å ha de nødvendige redskapene for å takle utfordringer som kommer.

Gjengjeldelse: «enhver ugunstig behandling som kan ses som en følge av og en reaksjon på varsling»

(Ot.prp. nr 84 (2005-2006) s. 52.

Psykolog Jan Atle Antonsen (Folkeskikk og uskikk på jobben) har sagt at ved å bli behandlet negativt kan en «Straffe den negative oppførselen ved å behandle vedkommende med vennlighet og respekt. Da kommer han til å slutte å plage deg, for han vet at det ikke nytter.» En slik strategi i et miljø som utsetter deg for mobbing og trakassering tør jeg påstå kan gjøre vondt verre. Jeg svarte respektfullt og med høflighet, noe som føltes naturlig for meg. I ettertid forstod jeg at det var nettopp min høflighet – at jeg hilste og ga ros, som provoserte og ble brukt mot meg. Som uoppdragne barn hermet de etter meg når jeg var høflig og fikk det til å fremstå som latterlig. At Andersen i tillegg peker på offeret som den skal endre seg i møte med mobber reagerer jeg sterkt på. «Dersom jeg kommer med en ufin bemerkning til deg og du lar deg krenke, da har du sviktet.» Jeg stiller meg undrende til slike utsagn og vil påstå at de er krenkende i seg selv. Mobbing og trakassering handler ikke om folkeskikk!

Tilføying: Nevnte bok ble jeg oppmerksom på etter at Arbeidstilsynet kommer inn saken i 2013, for etter at de innhentet underlag på kompetanse hos mine ledere ble kopi av forsiden av nettopp denne lagt ved. At en inspektør trolig har lest boken kvalifiserer altså som dokumentasjon på kompetanse!!!???

Jeg blir oppsøkt av en elev som forteller at hun blir trakassert av en lærer i musikktimen. Dette har skjedd med medelever til stede. Eleven har med seg en venn fra klassen, som bekrefter dette. Jeg tar det opp med inspektør Simonsen. Hun lover å ta saken videre, men hva ble gjort? Jeg melder fra om en ny elev som andre alvorlige forhold. Eleven vil ikke at jeg skal fortelle dette videre, men jeg sier at det er så alvorlig at jeg er nødt til å melde fra. Jeg får lovnader av inspektør at saken skal behandles særdeles varsomt og i «takt med eleven». Blir dette gjort? (Nei! Kommer tilbake til dette i Del 2/kopier av flere klager på vedk. lærer.)

Løgnens sladder flyr fort fra munn til munn..

«Marja» har hatt mye å fortelle i det siste. Hun har vært sammen med lærer «Vera» og noen andre fra «klikken» og det hadde blitt snakket om meg. Det dreide seg om episoden med karaktersettingen. Det forbauset meg, både fordi det hadde vært enighet om at vi var ferdig med saken, men mest fordi jeg ikke trodde at «Vera» ville trekke inn arbeidsrelaterte saker inn i private og sosiale sammenhenger. Det er taushetsbelagt!! Men jeg må tro det jeg hører. «Marja» kom med detaljer som bare kunne komme fra noen som kjente saken. Hun fortalte også at det gikk rykter om meg.» Etter hvert som innholdet i disse ryktene har begynt å bli tilgjengelige for meg innser jeg at det har en nær sammenheng med ulike erfaringer jeg har gjort meg de siste månedene. Mistanker og følelser begynner å gi meg en mening.»

fra dagboka

«Jeg støtte på G på kopieringsrommet i dag. Hun som vanligvis er veldig pratsom virket travel og skyndte seg vekk. Akkurat som hun ville unngå meg. «Når er det festen begynner hos deg?» ropte jeg etter henne. G stoppet opp og virket ukomfortabel når hun stotret fram at hun ikke vet helt.. «Jeg kommer tilbake til det, må bare løpe videre.» Da fikk jeg bare vente på svar fra henne, hun som flere ganger hadde ytret ønsker om at vi måååtte treffes og jeg var nødt komme på innflyttingsfesten hos henne.» (Det var visst ikke så viktig lenger for jeg fikk aldri noe tilbakemelding og festen var blitt avholdt to dager etter.)

“endring på gjestelista.. Fra dagboka

 «Jeg lever i den tro at varslinger jeg har gjort er handtert. Men hvorfor er fortsatt «J» i sin stilling? Som om ingen ting har hendt. Og til tross for at han ved flere anledninger er meldt om som klåfingret og utidig mot kvinnelige kolleger, inkludert meg selv. Han benyttet ethvert høve til å komme bort til meg, forsøkte å ta på meg og stryke meg på armen, mot min vilje. Han er en typisk mannegris som kommer med seksuelle tilnærminger, også muntlig. Det nytter ikke å snakke eller kjefte, alt virker som det bare har motsatt effekt og han ler og tøyser det vekk. Etter hvert forstår jeg at han ikke er «helt god» og jeg begynner å syns synd i han.»

“J” Fra dagboka

«Tenk deg at du sitter og arbeider på kontoret, du føler deg tørst, griper automatisk til vannflasken og setter den for munnen samtidig som sugerefleksen aktiveres. For sent kjenner du at det smaker ikke vann, men noe helt annet. Noe ekkelt! Du har ikke tid til å springe ut og reagerte spontant med brekninger […].»

“29.11. – Konsultasjon øyeblikkelig hjelp”. Fra dagboka

Når jeg i ettertid leser dette tenker jeg at det var nok mer enn en dårlig spøk som min kollega sa. Noen hadde gjort dette med vitende og vilje. Ikke noe kan trenge inn i en flaske av seg selv. Men hva det var får jeg nok aldri vite, og det føles greit å ikke vite. For jeg ble syk. Jeg kastet opp og følte meg såpass uvel at jeg kontaktet lege dagen etter. I journal står det oppført med «diagnose (r): D09 Kvalme, D10 Oppkast/brekninger». I ettertid fikk også denne hendelsen store konsekvenser for meg.

Gjengjeldelse skal forstås vidt og i utgangspunktet omfatte «enhver ugunstig behandling som kan ses som en følge av og en reaksjon på varsling.»

(Ot.prp. nr.84 (2005-2006) s. 52

Sladrehank

Jeg fikk ord på meg for å være en sladrehank. Mine varslinger ble underkommunisert og dysset ned. Jeg ble møtt med en unnfallenhet som ga mobberne støtte og aksept for at det var greit å «lynsje meg» – jeg var jo skyld i alt selv! Alt jeg krevde har en varsler etter loven krav på: En forsvarlig og habil behandling av varsel og ivaretakelse av varsleren. Derfor er det rart at både Arbeidsmiljøloven og lov om statsansatte kom til for å ramme seksuell trakassering lenge før #metoo tok av. Likestillings- og diskrimineringsloven forbyr all form for plagsom og krenkende seksuell oppmerksomhet. Terskelen er høy, nettopp fordi faren for gjengjeldelser er stor. Til tross for et klart regelverk finnes nesten ikke eksempler på at slike saker er tatt til retten. En årsak kan være at trakassering i arbeidslivet blir dysset ned lenge før det kommer så langt, enten ved at arbeidsgiver «kjøper seg fri» ved forlik, eller på annen måte sørger for å uskadeliggjøre varsleren og kvele saken før den når media. Historien kan vise til mange ulike eksempler. Et annet faktum er at en slik prosess vil være svært krevende, både personlig og økonomisk. Har en i tillegg ikke handfaste bevis, noe som selvfølgelig er vanskelig i slike saker, har en liten sjanse for å få rettferdighet. #Metoo skulle være et tidsskille hvor terskelen for å melde fra skulle bli senket, og alle skulle selvfølgelig bli tatt på alvor og få hjelp. Men det er ikke det vi har sett og lest … Alternativene er uforandret – enten går du til sak, med all den belastingen det medfører og en overhengende fare for å ikke bli trodd og dermed tape. Det andre alternativet er at en kan stole på at arbeidsgiver tar tak. Det tredje er å holde kjeft, bytte arbeidsplass og håpe at varme og omtanke, glede og ro, styrke til å håndtere det som er vanskelig og ikke minst ha noen å lene seg til når det stormer som verst. Jeg ble fremstilt som overfølsom og sipete, en som sprang til rektor straks det var noe. Jeg levde store deler av dagen i et kontorlandskap der det ble baksnakket mye både om kollega, elever og deres foresatte. Det var mye kos med misnøye og personvernloven ble til stadighet brutt. Inspektør er hyggelig når andre er til stede, men viser seg å være særdeles konfliktsky.

Avviksmelding – Skjema som alle ansatte skal vite om og som skal fylles ut ved avvik. Rektor ved skolen er ansvarlig for at et slikt skjema blir fylt ut. Han skal signere og du som varsler skal få tilbakemelding etter håndtering.

Går ned 50 % stilling på grunn av dårlig arbeidsmiljø

På dette stadiet er det umulig for meg å fortelle mine nærmeste om hvordan jeg har det på jobb. Eneste løsning for å slippe unna noe er å gå ned i stilling. Før skoleslutt fortalte jeg til inspektør Simonsen om episoder og det jeg føler er utfrysning. Jeg følte at hun tok meg på alvor og skulle snakke med noen, men jeg fikk ikke noen tilbakemelding. Bare spørsmål (med svar!) i forbifarta som «det går bra nå?».

Det er flere årsaker som gjør at jeg søker permisjon for et år. For de som kjenner meg godt er det ingen hemmelighet at det siste årets hendelser på jobb har kostet. Vi ryddet opp i det faglige rundt karakterhendelsen, men noe gikk i stykker. Vi var to lærere som foretok vurdering og satte karakter i fellesskap, men gjengjeldelser gikk bare ut over meg. Vi lærere gjorde i fellesskap ny vurdering og det viste seg at vi hadde satt opprinnelig karakter for høyt. At elev skulle beholde den på grunn av tort og svie var jeg ikke enig i. Jeg ber om samtale med «Vera» i håp om å få det ut av verden. Under samtale er hun enig i at det er klokt å legge episoden bak oss, men når hun er sammen med «klikken» er hun avvisende og taus. Det er vondt å høre at læreren går rundt og setter ut rykter om meg. Jeg sa til «Marja» at det var hennes plikt å videreformidle til ledelse baksnakkingen, men hun var redd for å «bli innblandet i noe».

«Jeg nyter mitt opphold i Firenze noen måneder før jobbstart, og føler at energien er på vei tilbake. Midt i smørøyet av kunstens vugge har jeg og […] på dagtid deltatt på kurs i oljemaling. På ettermiddags- og kveldstid valfarter vi den vakre byen og alt det området rundt har å by. Jeg gleder meg til å komme tilbake til elevene og klassen og ta fatt på nye prosjekter i kunst- og håndverksfaget. Men bak brystbeinet et sted ligger noe og murrer. En vond følelse som jeg unngår å kjenne for mye på, men etter hvert som påsken nærmer seg tar bekymringene mer og mer plass i hverdagen. Jeg vet at rundt påsketider legges kabalen for neste skoleår. Det er også vanlig at det byttes litt på lærerne på tvers av trinn osv. Håpet er at alt har ordnet seg, at «klikken» har glemt det hele og at det er blitt et varmere klima. Samtidig klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at det ikke bare er en fillesak. Jeg er blitt dypt krenket. Jeg tar kontakt med den nye rektoren og velger å være ærlig i forhold til mine bekymringer. Rektor, Barman-Jenssen er imøtekommende og sier han har stor forståelse for situasjonen og at det skal tas hensyn til dette i planlegging av nytt skoleår. Det skal ikke være nødvendig at jeg skal dele klasse med noen av disse som jeg ikke har god relasjon med. Han skal sørge for at jeg ikke kommer på samme trinn som «klikken». Jeg er svært lettet når jeg legger på.»

fra dagboka

Jeg blir to ganger oppsøkt av en gruppe jenter som hevder seg seksuelt krenket av en mannlig lærer. De kommer med opplysninger om en navngitt lærer som jeg må ta alvorlig. Det de forteller, uavhengige av hverandre, gjør at det selvfølgelig må tas alvorlig. Jeg varsler videre til inspektør Simonsen og helsesøster. Samme år får jeg ny og alvorlig bekymringsmelding som jeg går videre med til ledelse, helsesøster og sosiallærer. Av sosiallærer får jeg et langt skriv tilbake hvor hun takker meg for at jeg har meldt ifra og hvor hun understreker at dette må tas på høyeste alvor og ramser opp flere punkter med hva som må gjøres (6.1). Blant annet skal helsesøster involveres, alle kontaktlærerne skal informeres og ha samtaler både med og uten elev, hun understreker at alle faglærerne også skal informeres osv. Sosiallærer virker troverdig, og jeg stoler fullt og helt på at dette blir tatt tak i. Jeg lever i troen på at disse elevene får den nødvendige oppfølging, skjønt jeg stusser over at lærer fortsetter i stillingen. Jeg har tett kontakt med to av elevene/foresatte og de signalene jeg får gir grunn til bekymring. På dette tidspunktet hadde jeg ikke de nødvendige forutsetninger for å vite hva og hvordan varsling skulle gjøres og jeg stolte på mine ledere. Det var heller ikke informert om- eller tilrettelagt for varsling på arbeidsplassen og jeg ble ikke fulgt opp med samtaler/tilbakemeldinger. 

“Jeg begynner å føle et visst ubehag – hva skjer egentlig?”

«I dag når jeg skulle hente noe på kontoret under en undervisningstime ser jeg «Hans» sitte med min pc på fanget og beina på min kontorpult! Jeg tar han på fersken med andre sine personlige eiendeler, men han ser så vidt opp og mumler at han må sjekke noe …! Ingen tegn til dårlig samvittighet, men fortsetter noen minutter før han lukker den igjen og setter den fra seg. Maken til frekkhet!»

«Hans» på kontoret sier plutselig henvendt til meg: «Tenk at noen kan kalle ungene sine for «[…]» Jeg ble sittende stum av den overraskende kommentaren. Kunne det være mulig at han ikke visste at et av barna mine hadde det navnet?! Det irriterer meg voldsomt at jeg ikke svarte han og navnet på min sønn.»

fra dagboka

Mars 2009 – En høyst utilbørlig oppførsel på personalrommet

Utdrag fra dagboka: «I dag skjedde det noe som jeg aldri har opplevd før.. det er vanskelig å finne ord som vil beskrive hvor forferdelig det var. Så utilbørlig og så overraskende! Det skjer på personalrommet i lunsjen. Jeg kommer inn og blir møtt av kollega, «Vera». Jeg har nettopp hatt klassen oppe i eksamen hvor hennes barn er elev og hun er svært misfornøyd med karakter vi har gitt. Hun greier ikke å beherske seg og starter en utskjelling av meg i påhør av flere kollegaer. Jeg opplever en kollega som går ut av sin profesjonelle rolle. Alle etiske og moralske prinsipper blir lagt til side og jeg blir verbalt angrepet. Jeg sier at dette verken er rett sted eller tidspunkt og ber om at vi går et annet sted, men hun fortsetter «Hva har du trukket henne for? Er det du som har funnet på at det ikke er lov å ha på armbånd og ringer?» Jeg svarer at jeg kommer fortsatt ikke til å svare henne på noe der og da, men vi kan ta et møte. Hun sier ja, det må du regne med, du har noe å forklare! Heldigvis reagerer flere kolleger og ber meg gå til ledelse. Så snart jeg kom inn på kontoret til inspektør, brast det for meg (..). Kirsten var veldig tydelig på at dette var ikke greit og slik oppførte man seg ikke! Dette skulle tas opp umiddelbart.»

§ 2-4. Varsling om kritikkverdige forhold i virksomheten. (1) Arbeidstakers rett til å varsle om kritikkverdige forhold.

Arbeidstilsynet

Når galt blir til verre

Møtet skulle være på slutten av dagen. Jeg tok med mine notater og møtte opp, svært nysgjerrig på hva som gjorde at min kollega «tippet over». Jeg trengte en forklaring som ville ta bort noe av den smerten jeg kjente på, men i løpet av den neste timen skulle min jobbverden bli mer merkelig og uforutsigbar. Sakens kjerne blir ikke løftet fram under møte. Isteden møter jeg en leder som tydeligvis allerede har tatt stilling til saken og opptrer både usaklig og kritikkverdig. Inspektør Leif Vollan er mer opptatt av å beskytte sin ansatt, bagatelliserer hendelsen og bruker ord som; – det var vel ikke så ille, – jeg kan ikke tro at «Vera» sa det, og – det er jo forståelig at man kan reagere slik […].»

Det snakkes om blanding av roller, og hvordan vi bør forholde oss i slike situasjoner. Vi sitter på hver side av bordet, med hver vår inspektør. Nærmeste leder til «Vera» bruker mye møtetid på å bagatellisere hendelsen. Vollan henger seg opp i at jeg har gjort notater om hendelsen og bruker mye møtetid på dette. Han stiller spørsmål om hvorfor jeg har notert det ned og hva jeg skal bruke det til. Jeg opplever et møte hvor det i stedet for å snakke om selve saken, forsøker en inspektør med stort hell, å snu hele situasjonen på hodet til at det er min handtering av saken som er feil. Min inspektør som vanligvis ikke er skåret for tungebåndet forholder seg usedvanlig taus. Før vi forlater møterommet, henvender inspektør Vollan seg til meg og sier at jeg straks må gå til kontoret og slette det jeg har av notater. Det som jeg opplever som en ordre fra inspektør Vollan, forfulgte meg i tankene i årevis senere. Dette er første gang jeg registrerer at regelverk for denne typen varslingssaker ikke følges. En overordnet bagatelliserer en grov hendelse og sier at «en må se mellom fingrene på slikt». Jeg mottar aldri referat fra møtet, til tross for at jeg ber om det. Et faktum er også at vi var to lærere til stede under eksamineringen. Vi samarbeidet om vurdering og karakter, men bare jeg fikk gjennomgå. Hvorfor ble den andre læreren ikke innkalt til møter? Kan det være fordi hun er en del av «klikken?»

Til tross for at ledelse i starten lyttet og lovet at det skulle tas tak i, skjønte jeg da at det manglet handteringsevne. En kollegas krenkende oppførsel bagatellisert, og fokus blir dreid over på meg ved å blant annet kritisere meg for å ta notater og for å «spre disse over hele skolen». På dette tidspunktet visste jeg ikke at alt av varslinger skulle dokumenteres skriftlig. Jeg visste heller ikke at dette var et ledelsesansvar. Jeg sa fra muntlig og fikk aldri tilbakemelding på hvordan det rettmessig skulle gjøres. Det som begynte som avviksmelding gikk over til kollegahets og «karakterepisoden» ble aldri behandlet som en varslersak og endte aldri godt. Jeg ble sittende igjen som «svarte-Per» etter at inspektør og kolleger hadde gjort og sagt sitt.

Dagen etter – utdrag fra dagboka:

«I dag kom Vollan bort til meg. Han stiller seg svært nær meg, nærmere enn det jeg føler er komfortabelt. Det setter meg litt ut og jeg må lene overkroppen tilbake for å få en nødvendig avstand. Jeg vil ikke sette han i forlegenhet med å ta et skritt bakover. Han spør om jeg har gjort det vi ble enige om, å slette notater. – Det er utrykt bekymring for at slike skriv fra deg blir spredt rundt på huset. Jeg spør hva han mener og om han mener at det er feil av meg å notere ned fra hendelsen som jeg opplever krenkende? – Ja! Jeg svarer som sant er at jeg har ikke slettet, men at notatene er gjort for egen del og for å huske alle detaljer. Han svarer meg ikke, men ber meg bli med han. Jeg følger etter inn på et møterom hvor han fortsetter å instruere meg vedrørende sletting av notater. Situasjonen er absurd. Jo mer inspektør snakker, jo mer forvirret blir jeg. Jeg ber om å få en begrunnelse på hans krav, noe han ikke har.»

28. april – nytt møte i «karaktersaken»

Jeg inviterer kollega, «Vera» til samtale. Der beklager hun sin opptreden. Allikevel blir ikke situasjonen bedre og flere hendelser styrker min følelse av utfrysing fra «Vera» og klikken rundt henne. Kolleger som er nære venner av «Vera» viser endringer i væremåte overfor meg, de unnlater å hilse og unngår meg. Hendelsen på personalrommet er ikke i fokus nå, handteringen av saken er verst. Jeg ønsker ikke at det skal være slik, men føler meg hjelpeløs. Min inspektør nådde ikke fram. Det var ikke den andre parts interesse å rydde opp i selve problemet. Det føltes som om det var viktigere å skyve skylda over på meg. Ledelse fulgte ikke rutiner for denne type varsling. Jeg mottar aldri noe referat fra møtene til tross for at det blir etterlyst.

Jeg sender inspektør Vollan en mail..

«Tanker og kritikk rundt vårt møte tir. 28.4.2009

Dette handler om jobben min og ikke minst trivsel på arbeidsplassen som er grunnleggende viktig. Når jeg får en tilleggsproblematikk under noe som skal være et oppklaringsmøte føler jeg det nødvendig å si ifra. Jeg tillater meg også å skrive dette, selv om jeg under tirsdagens møte fikk klar beskjed om at det ikke er måten å gjøre det på. Jeg er enig at så lenge det er rom og muligheter for å ta opp ulik problematikk på et muntlig plan, så gjør man det. Men noen ganger kan det være nødvendig å skriftlig sette ord på ting, ikke minst for dokumentasjonen sin skyld. Slik føler jeg at det er for meg nå, og ønsker på denne måten å si fra at jeg ikke synes dette var noen god behandlingsmåte av en slik type intern konflikt.

For det første er det vanskelig å være ærlig og kritisere handlemåten til en kollega rett foran vedkommende og to inspektører. Som Kirsten vet, så hadde jeg i utgangspunktet ikke til hensikt å ta dette opp med ledelsen. Men jeg ble oppfordret gjentatte ganger av andre (mat og helse-) lærere til å «gå videre med dette». De hadde hørt om saken fra andre hold (en av de var til stede på spiserommet) og tok kontakt med meg i etterkant. Jeg fortalte hva som skjedde, men jeg presiserer at jeg ikke har gått og «spredd dette rundt på huset», verken via e-post eller prat, som du påstod. Jeg kunne støttet meg til disse nevnte personer, men det føltes like feil å trekke fram navnene deres som det var å dra fram eksempler på lignende hendelser som har hendt med andre her på huset. Jeg trodde – og som det også ble sagt før påske da jeg pratet med Kirsten, at du skulle ta dette opp med […] på tomannshånd. Det mener jeg også ville vært det rette, for det føltes svært ubehagelig å måtte gjenfortelle noe som både var ubehagelig, men også hendt en stund tilbake i tid. Kirsten var klokkeklar på at det som ble sagt og gjort mot meg på spiserommet var både uprofesjonelt og uetisk, noe møtet skulle handle om. Derfor ble jeg mildt sagt forbauset over vinklingen saken tok. Kirsten kom inn på dette som er kjernen – baksnakkingen som foregår i stor skala på huset og blandingen av roller. Men fokus ble raskt dreid vekk fra dette egentlige problemet, og isteden rettet mot «skriv som florerer rundt på huset». Skal jeg ta det bokstavelig at det virkelig florerer E-mail som jeg har skrevet rundt på huset? I så fall kan ikke jeg ta ansvar for det. Jeg har skrevet en mail til […], og som jeg sa følte jeg meg nødt til å skrive den da […] ikke ville prate om saken. Det føltes derfor uriktig å motta kritikk (i påhør av kollega), og særlig når man har uttrykt seg både saklig og imøtekommende i brevet. I det samme brevet uttrykker jeg også et ønske om at dette er noe vi må kunne prate om, og ordne opp i. Jeg ble oppfordret til å sende det av […].

Jeg anser det som viktig at vi tar opp ting og sier ifra når noe blir sagt eller gjort som gjør at vi føler oss krenket. På hvilken måte vi gjør det på får bli opp til den enkelte så lenge det gjøres på en god måte. Hvordan brev (inkl. E-post) blir behandlet får den enkelte avsender og mottaker selv stå for. Jeg kan i alle fall ikke ta på meg ansvaret for andres behandling av dette. Leif ba meg å kontakte […] og be henne slette kopien hun fikk av meg. Dette er noe jeg føler vanskelig og som jeg tror kan virke mot sin hensikt. Det er som å si at jeg har gjort noe galt og ikke står for innholdet, og det blir feil, for jeg står for hvert et ord.  Rita»

Et notat dukker opp noen år etter møte

Flere år senere, og etter at Arbeidstilsynet er koblet inn får jeg kopi av «notatet» inspektør Vollan tilsynelatende har gjort etter vårt møte 28. 04. Det er fristende å tro at det er skrevet i ettertid og «pynta på» etter at referat ble etterspurt. Ikke ei linje om selve varslingen – hvordan hun skrek til meg i påhør av andre kollega. Det fremkommer heller ikke inspektør Vollans ordre om makulering av notater. Alt i alt gjenspeiler handteringen unnlatelser og pulverisering av ansvar. Ledelsen følger ikke lovverket for varsling. Forfølgelsen av meg i dagene etter var trolig for å skremme meg fra å gjøre noe mer og forsøk på å legge saken død. Dette viser hva han vektla av informasjon fra et bortimot to timer langt møte:

«Møte mellom Rita og […]    28.04.09

1) – Begge forteller hva som hadde skjedd

– […] skjønte ikke der og da begrunnelsen for trekk på karakteren. […] ønsket å snakke med Rita på pauserommet.

2) 2 dager senere fikk […] en mail fra Rita. […] ønsket at Rita skulle ha tatt kontakt med henne for samtale om karakteren

3) Brev er ikke den heldigste løsning.

4) Karakteren opprettholdes, men de er enige om å ha slike dialoger andre steder enn på pauserommet, og snakke sammen når det oppstår uenighet om vurderinger.» (6.2.)”

Etter krav om innsyn i dokumenter dukket det også opp et notat skrevet av inspektør Simonsen datert 18.11.2013, altså fire år etter hendelse og etter at Arbeidstilsynet kom inn i saken! (6.3.)

Fra dagboka:

«Da har også jeg opplevd det, at rektor overkjører meg i karaktersetting! Da elev klaget på karakter brukte jeg mye tid på å begrunne at den var rett i forhold til måloppnåelse etc., men rektor bestemmer altså at elev skal få høyere karakter!? Er det rektor, og ikke jeg som faglærer som kjenner best til elevens læring og utvikling? Forfatter Laila K. H. Lilleholt har noen gode poeng når hun skriver: «Gitt etter for presset! Vi kjenner elevenes utvikling og nivå best. Opplever et press fra alle kanter; myndigheter ser mellom fingrene på elevfravær. Skolene vil helst ha så høyt karaktersnitt som mulig! Må være konkurransedyktig! Rektorer vil ha bort frafall og levere gode resultater til skoleeier! Lojalitet oppover kan du si! Lærere vil helst slippe å ha alt det ekstra arbeid som kreves for å behandle klager! Velger minste motstands vei og gir etter for presset! Noe av grunnen til det synkende nivået i norsk skole, spør du meg. Det kommer til å vise seg etter hvert. Ingen vil høre på oss som driver med det!» (Løper og bonde mot fylkeskongen og alle hans springere, Lilleholt, 2017). 

NB! Dokumentasjon fra elever som opplevde utilbørlig oppførsel av lærer(e) ved Sommerlyst skole vil bli lagt ut i del 2 som omhandler rettssak.

Skolens ledelse var svært resultatbevisst og ville gjerne ligge i tet når det gjaldt god skole og utad fremstå som en av de beste i klassen. Min nærmeste leder de første årene la ikke skjul på at den ideelle arbeidstaker var hardtarbeidende og villig til å ofre mye for å imøtekomme hennes krav til prestasjon og ytelse. Så lenge en stod på med lange arbeidsdager og fullt fokus på arbeidet var hun fornøyd og visste også å verdsette det. Men så snart en sakket tempo og prioriterte familie og fritid i like stor grad, kunne ros stilne. I form av posisjon og velvalgt bruk av smiger visste alle at noen i sine posisjoner var i stand til å forvalte ressurser og sanksjonsmidler slik de fant det for godt. Denne organisasjonskulturen og uformelle normen om hvordan vi burde strekke oss maksimalt for skolens skyld ble en slags uformell regel som ingen turte å opponere mot. I alle fall ikke ved å si noe høyt. Men for å være en del av «den indre sirkel» og på god fot med ledere, var det lurt å gjøre som forventet. Og nettopp disse som danset for dem, ble belønnet. Det skulle senere vise seg at denne «dansen rundt gullkalven-e» var adskillig mer utbredt enn jeg skjønte på dette stadiet. Klanen («klikken») rundt ledelsen var blind for annet enn det ledelsen forventet av dem. Sjøvold referer til Schein (1985), at “hvor sterkt ledere gjennom sine handlinger kan påvirke og forsterke organisasjonens kultur, er ofte undervurdert.”

Selv om jeg tok lærerutdanning og videreutdanning som godt voksen og var relativ fersk i ungdomsskolen, var jeg ingen fersking i «livets skole». Som fembarnsmor med oppfølging på skole og ulike fritidsaktiviteter både for små og store ble det mye nyttig læring som jeg tok med meg inn i arbeidslivet. Jeg var full av pågangsmot og tilhørte ikke de som «snudde bunken», det ville blitt for kjedelig. Jeg anså meg som «nytenkende» og energisk og at jeg ofte fikk positive tilbakemeldinger både fra kolleger og ledelse, var en bekreftelse på at jeg gjorde en god jobb. Jeg har alltid sagt at de første 5 årene på skolen og under inspektør Simonsen var krevende, men gode år. At jeg måtte si fra om «bekymringer» og avvik var kjedelig, men det var min plikt som arbeidstaker. Jeg fikk også mye støtte og da saken min ble en arbeidstilsynssak var det flere fra trinnet som skriftlig ga meg gode skussmål som kollega. (5.1). Inspektør Simonsen ga oss på trinnet en liten oppmerksomhet hver jul og ved avslutning av skoleåret, og ofte fulgte det med noen hyggelige ord. Jeg antar at alle på trinnet fikk slike kort, i alle fall sitter jeg med flere handskrevne kort som står i en grell kontrast til det som skjer flere år senere! Jeg kommer tilbake til dette. (5.2)

Høst 2006 – Mine første bekymringsmeldinger 

Jeg ble spurt om jeg kunne gå inn i en klasse som «slet litt». Jeg husker godt samtalen med inspektør Simonsen i forkant hvor hun var tydelig på min rolle. Det var en klasse som trengte mer struktur og elever som trengte å bli sett. Det stod raskt klart for meg at klassen hadde utfordringer og problemene skyldtes ikke elevene. Problemer vokser gjerne når lærere sitter på arbeidsrommet og gir uttrykk for at «den type arbeid» vil de ikke bruke tid på! Det var både sjokkerende og skammelig å høre hvordan noen omtalte foresatte som kravstore og slitsomme. Dette var foreldre som stod opp for barna sine og krevde det de hadde rettmessig krav på. 

«Randi» var min «fadder» da jeg var ny på skolen og vi fant tonen fra dag én. Vi arbeidet sammen og stod på for at elever skulle få det de rettmessig hadde krav på. Vi tok de ubehagelige samtalene og sa ifra når det krevdes. Huller i arbeidsplaner og at det stadig måtte purres på for at ting skulle bli gjort var et annet og tilbakevendende irritasjonsmoment. Ikke sjeldent måtte det skrives ut nye planer til elevene etter ukestart. Flere ganger tok inspektør Simonsen dette opp med «Hans» enten innenfor eller rett utenfor kontorveggen av tynt glass. Både jeg og «Randi» var ikke komfortabel med reaksjonsformen og at vi ble ufrivillige tilhørere. «Sløvheten» ved «Hans» ble ved flere anledninger påpekt både av kolleger og inspektør ved at de med en oppgitt mine bare rettet en pekefinger mot arbeidsplassen hans der bordplata alltid bugnet i et kaos av løsark, skitne kaffekopper og stabler av tomgods. Flere ganger fjernet -eller skjulte jeg sensitive dokumenter vedrørende elever som ikke skulle slenge rundt. I ettertid har jeg tenkt at hvis jeg hadde «forholdt meg rolig» så hadde jeg kanskje blitt spart for ignorering og trakassering og ikke minst hva som senere kommer når en av disse utrolig nok får ikle seg rollen som verneombud …  

Klassen hadde spart til klassetur i lang tid og gledet seg stort. Det var et krav at to lærere skulle være med, men like før avreise kunne den ene klassekontakten, «Hans», meddele at han ikke ble med. Hva som var den egentlige grunnen vet jeg ikke, men til meg sa han at han giddet ikke og var lei av foreldremas! At «Tom» som også var tilknyttet klassen heller ikke var sitt ansvar bevisst og stilte opp for elevene kunne resultert i at klassen hadde fått spolert reisen, men etter en lengre samtale med rektor og inspektør sa jeg meg villig til å reise alene. Avgjørelsen var basert på to forhold, det ene var den gode relasjon jeg hadde til elevene som jeg stolte 100 % på, det andre var at jeg fikk med ei stødig og flott foreldregruppe. Bortsett fra en uheldig hendelse med en annen klasse var det en vellykket reise. Det var dager med tøffe inntrykk fra konsentrasjonsleirer, men også opplevelser som bidro til gode samtaler hvor elever satt sammen med oss voksne og samtalte om inntrykk fra dagen. Disse stundene var ubetalelige og gjorde reisen meningsfull. Jeg ville ikke vært den foruten og takket ja til en ny tur et par år senere.

Nevnte uheldige hendelse hendte under overfarten med ferge til Polen hvor to lærere ikke overholder regler vedrørende rusbruk. Begge, som hadde ansvaret for en klasse, oppholder seg i skipets bar under store deler av overfarten. Elever de hadde ansvar for må derfor oppsøke båtens bar for kontakt. Ut over kvelden/natten ble lærerne mer eller mindre ute av stand til å ivareta sine forpliktelser. Dette medførte uro blant elevene, i tillegg medførte det ekstra belastning på lærer/foresatte som reiste med andre klasser. Ved hjemkomst ble jeg oppfordret av inspektør Simonsen å komme med min versjon av hendelsen. Hun kunne fortelle at det allerede var kommet inn klager fra både elever og foresatte vedrørende episoden. Samme dag skjer imidlertid det som ikke skal skje. Inspektør Simonsen tok nemlig samtalen med «Lasse» med meg som tilhører, noe som nok gjorde at «Lasse» regnet med at jeg hadde «et ord med i laget». Simonsen bryter igjen et viktig prinsipp i varslingsloven!

Jeg levde allikevel i trygg forvissning om at mine varslinger var handtert etter regelverket. Noe som ble bekreftet av inspektør Simonsen som mottaker og av helsesøster som var ansatt ved skolen på det tidspunktet. I 2015 på et møte med rektor kom det imidlertid fram at heller ikke disse tidlige meldinger hadde blitt handtert. (5.3) Under rettsak i 2020 fremkommer det at daværende tillitsvalgt ikke ble informert om hendelse av ledelse.

«I dag spurte Kirsten meg vedrørende hendelsene på ferga. Men hun visste allerede om det, så det gjorde alt lettere.. for det er noe dritt å melde fra om kolleger! Foresatte hadde tatt kontakt med skolen allerede mens vi var i Polen. At Kirsten tok dette opp med «Lasse» var en selvfølge, men at hun tok dette opp med han rett utenfor mitt kontor (hvor bare et glass og skyvedør skiller), var ikke greit! Jeg hadde ingen interesse av å være ufrivillig tilhører til kjeftbruk mot kollega selv om det var vel fortjent. Det hele utvikler seg til å bli en høylytt affære og jeg må be de å flytte seg til et annet og mer egnet sted.» 

Fra dagboken

Neste innlegg: Elever varsler om lærer som oppfører seg ekkelt.

NB! Det tar tid å få på plass linker til overskrifter, men det jobbes med saken. Det skal også legges ut dokumentasjon og linker til disse, men mesteparten av dokumentasjon vil bli prioritert lagt ut i del 2 som omhandler rettssaken.